Ankelovertråkk

-->

Hva er ankelovertråkk?
Mange har vel en eller annen gang forstuet foten. På fagspråket kalles dette laterale (utside) eller mediale (innside) ligamentskader, avhengig av hvor skaden sitter. Ved et overtråkk vil det føre til at ett eller flere av leddbåndene i ankelen overstrekkes eller rives delvis/helt av. En kan gradere alvoret av skaden fra 1-3, som vil kunne indikere hvor lang rehabiliteringstiden blir, og hvilke tiltak som er nødvendige.
Ankelskader er svært vanlig, og en av de hyppigst forekommende skader ved legevakt og poliklinikker ved sykehus i Norge, noe som tilsier opptil 25 000-45 000 tilfeller per år. I tillegg kommer alle de som ikke oppsøker sykehus.
Derimot vil ikke alle med et overtråkk trenge rehabilitering, men for de som skal tilbake til idrett, eller har mye smerte etter flere overtråkk, kan det være nødvendig med ekstra veiledning.


Årsaker:
I foten har vi flere leddbånd/ligamenter, som holder ankelleddet stabilt. Ved et overtråkk, lander foten slik at den vris innover eller utover. I 85-95% av tilfellene, faller foten utover. Ved overtråkk der foten detter inn, kan det i tillegg oppstå avrivningsfraktur på innsiden av foten. At foten faller innover er derimot sjeldent både på grunn av de mekaniske forholdene i fot og ankel og fordi leddbåndene på innsiden er så stabile.

Symptomer:
Hovedsymptomet vil være smerte. En forstuing kan være like smertefullt som et brudd. De fleste vil derimot klare å belaste benet til tross for smertene. Overtråkket vil skape en inflammatorisk reaksjon som gjør at foten blir hoven. Utvikler det seg raskere enn noen timer, skyldes det ofte blødning. I slike tilfeller er belastning ekstra smertefullt, bevegelsen kan bli nedsatt i alle retninger og tilhelingstiden lenger.

Behandling:

AKUTTFASEN: 0-24 timer:

Her vil målet være å kontrollere blødning og inflammasjon fra skadeomfanget. Ved akutte skader bør rask og riktig behandling føre til at en kan komme seg tidligere tilbake til daglig aktivitet. Da gjelder POLICE prinsippet:

  • P-protect, beskytte området med å for eksempel ta idrettsaktive ut av aktivitet for å forhindre ytterligere skader.
  • OL– Optimal load. Tidligere tenkte man at hvile var best ved ankelovertråkk. Nå vises det derimot at en kan belaste foten inntil smertegrensen ved å kombinere det med krykker og skinner i kombinasjon med hvile.
  • I– ce: Is brukes for å dempe smerte, det er derimot ingenting som tyder på at det tilheles raskere. Isen skal så raskt som mulig legges direkte over skadestedet. Vanlig praksis er ca. 20-30 min annenhver time de første 24-48 timene. Frostskader og eventuelt nerveskade kan oppstå dersom en har kulde kaldere enn minus 4 grader, legg kuldemateriale derfor ikke direkte på huden, men ha noe i mellom.
  • C– Compression. Kompresjon gjør at de indre blødningene minimeres og det blir lite hevelse, og kan forhindre at ankelen blir veldig stiv. Legges på første 10 minuttene. Bandasjen skal være så stram som mulig, uten at den stanser blodsirkulasjon. Stramheten kan reduseres noe etter 30 min.
  • E– Elevation. Ved å holde skadestedet høyt, kan hevelsen begrenses ytterligere. Hold helst over hjertehøyde, dette er spesielt viktig de første timen.

MOBILISERINGSFASEN: 48 t -dager:

Her er målet å gjenvinne bevegelighet og kvitte seg med hevelse. Dette kan gjøres med lette øvelser, tøyninger, sykling, nedkjøling og trykkbandasje/kinesiotape. Trening for å normalisere bevegelsesutslaget vil fortsette helt til det er likt utslag i begge ankler.

NB: Øvelsene nedenfor er bare forslag, forhør deg med fysioterapeut for individuelle tilrettelagte øvelser og anbefalt dosering.

Sirkulasjonsøvelser for ankel:


Rulle med foten i sirkler, skriv alfabetet med tåen og bøye og strekke ankelen liggende.

Skyve foten frem og tilbake, her kan du legge foten på et ark, slik at foten sklir lettere

Tåkrøllinger, legg foten på et ark/håndduk og krøll den sammen med tærne dine.

OPPTRENINGSFASEN

Denne fasen overlapper med mobiliseringsfasen. Målet her vil være å gjenvinne normal styrke og forebygge nye overtråkk. Når man klarer å gå tilnærmet normalt, kan man begynne med mer spesifikk opptrening.

Bruk av støtteskinne eller sportsteip under trening kan være lurt for å stabilisere ankelen etter at den akutte fasen er over og hevelsen er borte. Kinesiotape er en mer elastisk tape, som ikke gir like mye stabilitet, men kan virke inn på hud, sirkulasjon, fascia, muskler og ledd.

Oppvarming med sykling – etterhvert løping

Vektoverføring på skadet ben, ta et skritt frem og legg vekten på benet, her kan du også jobbe med å ta et skritt ut til siden, samt bakover.

For videre progresjon kan man begynne på matte/balansepute. Samt jobbe med “start-stopp” øvelser og vendinger til siden.

Styrke med strikk, jobb med å trekke foten utover for å jobbe med utsiden av muskulaturen, samt innover for å jobbe med innsiden av muskulaturen.

Tåhev på trinn med to bein → videre til tåhev på skadet ben

Ett bens knebøy med fokus på skadet ben. Ha gjerne en stol bak deg for sikring.

Balanse – anbefalt 10 min 5x per uke i 10 uker:
Ett ben på flat bakke. Motsatt ben skal ikke være borti leggen. Her kan du forsøke å stå med øynene lukket, gjerne stå ved siden av en vegg/bord, så du kan ta deg for hvis du trenger det.
– Videre progresjon → matte, balansepute, balansebrett

Klokkeøvelsen, med strikk rundt anklene skal du skyve fra et objekt klokkevis med ikke skadet ben

Hopp med samlede ben – etterhvert kan en fokusere på hinking

Ett bens to bens landinger fra høyde Progresjon → lande på ujevnt underlag og vendinger til siden.

Prognose: Tilhelning kan ta lang tid fra noen mnd opptil et år. Et helt avrevet leddbånd gror ikke igjen og må eventuelt opereres. De fleste blir heldigvis helt bra igjen, men noen kan utvikle kronisk ankelinstabilitet. Det er vist at dersom du har tråkket over før, har du 4 ganger større risiko for å pådra deg et nytt overtråkk. Denne risikoen varer i 6-12 mnd, derfor kan det anbefales å bruke teip eller ortose 6-12 mnd etter.

 

Skrevet av Lisa Vieux, fysioterapeut ved avdeling Vestnes og Molde

Referanser:

Bahr, R. & Bahr, I. A. Incidence of acute volleyball injuries: a prospective cohort study of injury mechanisms and risk factors. Scand J Med Sci Sports 7, 166-171 (1997).

Bahr, R. og S. Mæhlum (2003). Idrettskader. Oslo: Gazette bok.

Bleakley, C., McDonough, S., & MacAuley, D. (2004). The use of ice in the treatment of acute soft-tissue injury: a systematic review of randomized controlled trials. The American journal of sports medicine, 32(1), 251-261.

Bleakley, C. M., Glasgow, P., & MacAuley, D. C. (2012). PRICE needs updating, should we call the POLICE?.

Juel, N.G. (2007). Norsk fysikalsk medisin. Bergen: Fagbokforlaget

Norske Fysioterapeuters Forbund (1998). Standard for undersøkelse og behandling av akutte skader i muskel-skjelettsystemet. 1.utgave, Oslo.

Thorsson O (1997). Immediate external compression in the management of an acute musle injury. Scand J Med Sci Sports 7: 182-190.

van Rijn, R. M., van Ochten, J., Luijsterburg, P. A., van Middelkoop, M., Koes, B. W., & Bierma-Zeinstra, S. M. (2010). Effectiveness of additional supervised exercises compared with conventional treatment alone in patients with acute lateral ankle sprains: systematic review. Bmj, 341, c5688.

Verhagen, E. A. & Bay, K. Optimising ankle sprain prevention: a critical review and practical appraisal of the literature. Br J Sports Med 44, 1082-1088, doi:10.1136/bjsm.2010.076406 (2010).

Vuurberg, G., Hoorntje, A., Wink, L. M., Van Der Doelen, B. F., Van Den Bekerom, M. P., Dekker, R., … & Smithuis, F. F. (2018). Diagnosis, treatment and prevention of ankle sprains: update of an evidence-based clinical guideline. Br J Sports Med, 52(15), 956-956.

Østerås, H., & Stensdotter, A.-K. (2011). Medisinsk treningslære (2. utg.). Oslo: Gyldendal Akademisk.